Jeg starter i en ende

Hva kjennetegner Gud?

​Hvorfor så mange benytter seg av teorier og observasjoner i opposisjon mot Herren er er det nok mange grunner til. Selv tenkte jeg lenge at den «usynlige skypappaen» var en latterlig ide å bekjenne seg til. Det tror jeg er konklusjonen de fleste kommer til i dag dersom man ikke har forståelse for kristen lære eller tror at mennesket har skjønt det meste som er verdt å forstå om alt.

Eksempler på karakteristikker Gud har blitt tildelt opp gjennom tidene er; allmektig, allvitende, allstedeværende, evig, god, immateriell, ubegrenset, fri og uforanderlig. Albert Einstein kalte «Gud» et uttrykk for menneskelig svakhet. På en måte har han rett. Ordet «Gud» kan ses på som selve bekreftelsen på vår manglende forståelse for tilværelsen og brukes om det som står bak det hele. Som begrensede og forgjengelige vesen, både i sanser og fornuft, bør man være skeptisk til å lene seg på menneskelig innsikt for å forklare (dømme) hva Gud er eller hverandre for den saks skyld. 

Jesaja 40:23 
"Han lar fyrstene bli til ingenting. Han gjør jordens dommere til intet"

Ingen vet til syvende og sist hvordan verden ble til, hvorfor solen står opp eller hva målet med det hele er. 
Kristne tror Gud har en god plan og forsøker deretter å forstå hans vilje da det vil føre til gode ting. 
Bibelen åpenbarer fortsatt Guds evige Ord og er kilden til vår kristne kultur, selv om mange vil fortrenge dette og finne opp nye grunner til å gjøre som vi gjør. I tråd med den har menneskeheten har kommet langt med å ivareta menneskeverdet, utvikle nyttig teknologi og skaffe kunnskap om naturlige prosesser med den vitenskapelige metoden. 

Jeg synes det er imponerende hva disse tidlige utgavene av oss klarte å formulere av tekst og at det er vanskelig å forklare uten en viss inspirasjon. Teologer strides om enkelte aspekter ved kristendommens syn på seg selv og Gud. Filosofer har kommet med logiske resonnementer og fornuftige argumenter for Guds eksistens. Vitenskapsfolk har erkjent naturens fininnstilling som gudsbevis. Milliarder av mennesker har anerkjent Bibelen som tidenes bok og gjør det den dag i dag. Alt dette er vel og bra og disse intellektuelle øvelsene er godt for menneskeheten, men troen er nok.

Romerbrevet 1:19-20 "Det en kan vite om Gud ligger åpent for dem, for Gud har åpenbart det for dem. Helt siden verdens skapelse har Hans usynlige egenskaper vært klart synlige; både Hans evige kraft og Hans guddommelighet; disse kan kjennes av de gjerninger som er gjort. Slik er de uten unnskyldning"
​
Enda så langt vi har kommet er fortsatt de simpleste formene for liv, som er alt annet enn simple, langt forbi vår samlede fatteevne. For ikke å snakke om organismer bestående av milliarder av slike. Opprinnelsen til en enkelt celle forblir et mysterium og det er fortsatt mye å lære om funksjonene til disse mikroskopiske fabrikkene. På 1800-tallet da evolusjonsteorien ble popularisert hadde man et helt annet syn på celler og så for seg disse som relativt enkle byggeklosser. Hvis kompleksiteten i en enkelt celle på den tiden var sett på som en Volvo  240, blir den nå forstått som nærmere en galakse. Menneskekroppen består av trillioner av celler og antallet atomer i en enkelt celle kan være større enn antallet celler i menneskekroppen. Det sier noe om hvor fantastisk mennesket faktisk er!

James Tour, en av verdens fremste nanodesignere og trippelprofessor sammenligner i et foredrag forsøkene på å produsere liv med å forvente at en kylling hopper ut av gryta når man koker kyllingsuppe. Som formelen H2O sier lite om vann, eller regn, sier en kjemisk formel mye mindre om hva en celle er. Det er et tankekors at vi ikke kunne lagd en midd, samtidig lager vi oss dusinvis med (av)guder. En av disse er amatørforskeren Darwins utviklingsteori. 
Denis Noble sier noe slikt: "Sett at vi faktisk kunne redusere rasjonell oppførsel til rent biologiske årsakssammenhenger. I så fall ville vi ikke lengre kunne uttrykke sannheten i det vi hadde oppnått. Uansett, dukker ikke spørsmålet opp. Ingen slik reduksjon er tenkelig".

Apostlenes gjerninger 17:25
«Heller ikke lar han seg tjene av menneskehender som om han trengte til noe. For det er han selv som gir alle liv og pust og alle ting»

Ble verden til ved en tilfeldighet eller har det en Årsak? 
Det krever mye fantasi å forestille seg at det hele startet med et punkt som for 14 milliarder år siden av eget initiativ begynte å utvide seg til å bli alt det moderne universet inneholder. Det er en kul teoretisk modell og god hjernetrim å forsøke å forstå seg på hvordan ting henger sammen.  Naturvitenskap forteller oss mye om hvor forseggjort kosmos er, men stopper all rasjonell utforsking ved det målbare? Og er det bevis mot Gud? Bør man tro at naturlover, skjønnhet, glede, fornuft og så videre er et resultat av intensjonsløs masse som heldigvis utrettet mye godt? Jeg foretrekker å tro at det ikke er utilsiktet at vi er til.

For å oppsummere noe av det en rent materialistisk forklaring innebærer:
Plutselig, for lengre tid siden enn det er mulig å forestille seg, eksploderte enkel materie av seg selv for så å klumpe seg sammen til planeter hvor minst en av de dannet perfekte fysiske forhold for et miljø som kan opprettholde liv og solnedganger, for så å bli levende gjennom en ukjent prosess, for så å utvikle psyke, følelser, teknologi og moral. Litt av noen støvkorn vi har med å gjøre. Til slutt fant støvet ut gjennom kjemiske reaksjoner at meningen med livet var å konkurrere i å formere seg på en blå klump og sende raketter til den røde klumpen hvor ingen egentlig vil bo. 

Salmene 19:2 
"Himlene forteller Guds ære, hvelvingen forkynner hans håndverk"

I dag mener mange at kunnskap krever absolutt sikkerhet og sporbarhet, og rasjonell tro blir ofte forvekslet med overtro. Ikke spør om hvordan dette regnestykket går opp med hypersubjektiv tankegang. Da kan de like gjerne være "a brain in a vat"? Eller en ond demon, som Descartes formulerte tankeeksperimentet. Selv vitenskap, som av mange er opphøyd til den ultimate eller til og med eneste måten å gjenkjenne sannhet, gir langt fra alle konklusjonene og forskning er ikke skjermet fra politikkens klamme hånd i sin sannhetssøkende virksomhet. Hvis «absolutt sikkerhet» i empirisk forstand er målestokken for virkeligheten, eller kreves som bevis for sannheten i kristendommen vil tvil være endestasjonen for kunnskap om den  og mye annet vi nyter godt av.

Det er selvfølgelig naturlig å tvile på det man selv ikke tror på. 
Gudsavvisende skeptikere sier åpent gudstroende lider av falsk virkelighetsoppfatning, men vil selv slite med å begrunne sannhetsinnholdet i sine egne uttalelser uten å låne fundamentale forutsetninger fra det kristne livssynet. Jeg vil si at tvil er det eneste alternativet til å tro vi har. Enten er det en Mening med det hele eller så lever vi i fullstendig absurditet. Sånn sett burde man være skeptisk til overdreven tvil. Den mest troverdige og logisk sammenhengende forklaringen vi har, som formet vestlig siviliasjon og stadig beviser sin kvalitet er kristendommen. Ikke bare stiller den med mening, visdom og nåde - den er en frigjørende kraft uten like, som Knurre Bødsen beskriver for oss i sin andakt den 15. januar.
​
​Kristne har i århundrer fundert på problemstillinger som meningsløshet, lidelse og ondskap. Disse utfordringene har fått mange tankefulle folk, store og små, til å tvile. I en verden hvor man har fri vilje, sett at man tror på slikt, kombinert med begrenset forståelse og selvkontroll vil det naturligvis oppstå uønskede hendelser. Man bør være kritisk til egne antagelser og teorier om at et så mirakuløst univers som vi lever i er lett å forbedre eller at man har løsninger som er bedre enn det Gud har satt i stand. Det man til slutt velger å tro på og lever etter blir ens livssyn og har konsekvenser deretter. Man risikerer å sitte igjen med en politisk religion hvor man tror på myter om utopiske samfunn og gladelig ofrer frihet og sannhet for frykt og lunkenhet.

Hebreerbrevet 11:1 
"Tro er full tillit til det en håper på, en overbevisning om det en ikke ser"

Ingen samfunn er basert utelukkende på fakta. Kanskje er det nettopp hvor sentral den kristne kulturarven er for sivilisasjonen som er provoserende for mange; med sine sterke frihetsverdier, kjærlighet til fornuften, gode gjerninger og tidløse fortellerkunst. Historiene i Bibelen beskriver blant annet hvordan menneskeheten glemmer. Vi skiftes tross alt ut med jevne mellomrom. Som en 6-åring sa etter å ha lest litt i Actionbibelen: «Lære dem aldri?»

Fortidens kriger tilskrives jevnlig religion, selv om de sjeldent handlet om læresetninger eller liturgi. Som regel ligger det verdslige interesser som makt, land og materielle verdier bak stridighetene. Alle religioner har ikke like gode verdier og jeg mener ikke kristendommens historie er over enhver kritikk (er noe menneskeverk det?), men dens rolle i verdenshistorien har en tendens til å bli svartmalt, som f.eks beskrevet av Bjørn Are Davidsen i “Lurt av læreboken”.

Kritikk av kristendommen uten forståelse for dens innhold er meningsløst arbeid og det er umulig å argumentere seriøst med Bibelen som referanse for at de som bevisst misbruker troen for andre mål enn den selv setter er sanne kristne. Det betyr ikke at kristne er perfekte, men at en kristen åndelighet forutsetter at man strever for å gjøre så godt man kan. Et godt tegn på at noe er dydig er at det er krevende. Spesielt useriøst er det når man tar GT fortellinger ut av sin kontekst hvor de i stor grad er advarsler, ikke brukermanualer. Fortidens historier var som regel ment å viderebringe nyttig lærdom, ikke bare underholdning med en happy ending. 

Salomos ordspråk 4:23
"Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer, for livet utgår fra det"

Mens Sokrates og hans elever strevde med spørsmål som hva det «sanne» og «vakre» var, og ikke minst hvordan man kunne leve sine liv i tråd med slike kvaliteter, hevdet de relativistiske sofistene at alt var opp til observatøren. Helt siden antikkens sofister har man vært opptatt av å forklare hvordan våre viktigste anliggender er perspektivavhengige.  I nyere tid har andre videreført tradisjonen med å kritisere logisk sammenhengende tankegang og de som mener å ha en slik å leve etter. De burde være mer kritiske til bærekraften av sin egen (ofte ikke-eksisterende) logikk.  ​

«Alt er relativt» medfører ikke lenger et rynk på nesa og har blitt en triviell sannhet. Ironisk nok, ettersom det er en logisk selvmotsigelse (og heller ikke sant om det fysiske),  godt eksemplifisert i løgnerparadokset: «Alt jeg sier er løgn». Ja, vi har milliarder av perspektiver, men deler én verden. Finnes absolutt sannhet? er det rett å tro at man vet eller å vite at man tror? Er logikk overnaturlig? har vi sikker kunnskap om noe? I dag blir selv de mest grunnleggende sannhetspåstander utfordret jevnlig i offentligheten, så dette blir tema for et senere innlegg. Sannhet er et krevende begrep som frembringer alt fra undring til frysninger. I Bibelen brukes begrepet synonymt med den kristne læren. 
​
Johannes 8:32
"Dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri"
​
Selv har jeg hatt et ambivalent forhold til eget livssyn. Kristendom er noe jeg til slutt tok til meg gjennom lang og kompromissløs søken, selv om jeg er døpt og konfirmert og som andre nordmenn har vært litt som «fisk i vann» med tanke på kristen kultur. I ettertid ser jeg at mye av det jeg er og har blitt lært stammer fra kristne motiver. På den ene siden er jeg analytisk og opptatt av å rasjonalisere, mens på den andre uinteressert i å plassere ting i bokser, selv om jeg ser nødvendigheten av det. Tanker følger tanker, jeg lærer mens jeg går og trenger i utgangspunktet ingen merkelapp. Skulle jeg hatt en ville jeg brukt den Jesus gir oss i Johannes 10.

Filosof Rune Eidsaa avslutter sin kritikk av ateisme og kristendom slik: 
"Guds planer og det gode kan skje i vår verden, ved at menneskene gis mulighet til å velge livsskjebne og livsvei uavhengig av Guds detaljerte skapelsesdiktat. Men også ved at Gud lengter etter å komme nær hos enhver som bekjenner sin synd fremfor Den Hellige Ånd, og tar i mot tilbudet i fra Kristi forsoning slik at vedkommende kan få bli Guds barn. Som barn kan vi videre vokse opp til Ham som er Kilde for alt som er godt og skjønt og sant, ja for alt som er verd å prise overhodet. Med slike utsikter for de salige, er evigheten ikke for en lang tid å regne."       

I fortellingen fra 2. Mosebok om da Moses møtte Gud i form av den brennende busken og får oppgaven med å befri Israels folk fra slaveri spurte han: «Hva om folk ber om navnet på den som sendte meg?»
Da sa Gud til Moses: «Jeg er det Jeg er»

Kristendommens Gud er Guden som ér. 

Hyggelig at du har funnet veien hit!

Som beskrivelsen sier vil denne bloggen være en arena for å dele variert "impulsivt produsert innhold" fra sammenhengende artikler til kunst, dagligdagse refleksjoner og hendelser. 

Har du tips om noe vi bør skrive om, ris eller ros?
​Vi setter vi pris på tilbakemelding og deling :)