Å si ja til vaksinen er en troshandling som Selbekk, biskopen i Bjørgvin og andre gjerne kan støtte, men argumentasjonen for at det er en kristenplikt står til stryk.
Selbekk har rett i at regjeringen legger opp til en massevaksinering av befolkningen, men at vi er avhengig av det for å oppnå flokkimmunitet og forhindre fremtidige utbrudd og at dette er ønsket av Kristus har han ikke belegg for. Debatten står ikke mellom for og imot sykdom, men om hva som er den beste løsningen. Vaksinasjonskampanjens suksesspotensiale bør diskuteres og er et tema som ikke bør tas for gitt. Det er ikke sikkert at isolasjon og vaksinasjon er den beste folkehelsemessige og enda mindre samfunnsfaglige løsningen. Covid-vaksinering er fortsatt et eksperiment man utsetter store deler av befolkningen for samtidig. Heldigvis er han og de fleste andre i det minste tydelig på at det må være frivillig. Å dra konspirasjonstenking inn i det hele viser at man ikke er ydmyk nok til å gjøre disse vurderingene for andre enn seg selv. Det er ren stråmannsargumentasjon hvor konspirasjonsteorier fremstilles som årsaken for å være skeptisk. En slik argumentasjon kombinert med å hevde bibelsk troverdighet på dette området holder ikke mål i det alvoret vi nå står i. Konsekvensen av tiltakene blir for lett veid mot de negative følgene av koronadepresjonen og tilhørende risiko og usikkerhetsmomenter. Mye tyder på at verden hadde kommet bedre ut av en mindre inngripende strategi. Vi er nå vel ett år inn i “dugnaden” og folk lider både med og uten nåla i armen. Dugnaden er ikke jevnt fordelt og ordet har i denne sammenhengen mistet sin betydning, kanskje spesielt for de som har mistet sitt levebrød samtdig med prisvekst. Fortsetter vi å navigere etter frykt vil denne håpløsheten bare forsterkes. Det er ikke mangel på vaksiner som har stengt landet, men politikere. Når ble det normalt å isolere friske mennesker på ubestemt tid, bombardere nyhetsbildet med ensidig informasjon (med hederlige unntak) og overse det meste av andre verdensproblemer på grunn av det som sammenlignet med de mest dramatiske vi har vært gjennom er en relativt mild sykdom? Ta oss tilbake til den gamle normalen hvor slikt ikke forekommer. Å kalle det en kristenplikt å injisere kjemikalier som verken garanterer at man ikke blir syk igjen eller at man ikke smitter andre og attpåtil kan ha alvorlige bivirkninger (også ut over de dokumenterte) er å strekke kristenstrikken langt. Skal man tilføre noe sånt til kroppen sin må det være tungtveiende grunner for det som også veies opp mot de tungtveiende grunnene til å la være. Man kan godt oppfordre til vaksinasjon om det er ens tro at dette er et gode for menneskeheten. Jeg skulle helst sett at dette skjedde med en mer balansert holdning til massiv biomanipulasjon. Da er det min kristenplikt å si fra. Forventer man tillit til vaksinekampanjen må prosessen være åpen, uten tvang og kritisk. Kanskje får man da også flere frivillige. Kanskje lar flere være. Det er i alle fall riktig fremgangsmåte. Hva som er den faktiske dødeligheten på viruset er ikke godt å si eller når den er den mest markante dødsårsaken. I den fagfellevurderte artikkelen fra en av verdens ledende epidemologer vises det til 0,15%. Tallene for Norge jeg googlet fram var ca. 0,7% da jeg skreiv dette. Velferdsnivå, befolkningstetthet, demografi og mange andre faktorer spiller inn. Statistikkens bilde er ofte lite nyansert og er preget av mørketall og målefeil. I dette tilfellet kan man også ta høyde for en god dose politikk og markedsføring. i Norge er vi i alle fall godt rustet generelt sett og vaksiner er ikke uten risiko og usikkerhet de heller. FHI vurderer situasjonen den 15.4 slik at de anbefaler å stanse videre bruk av AstraZeneca og skriver at det er større risiko knyttet til den "sjeldne tilstanden med alvorlige blodpropper" etter AstraZeneca-vaksinasjon enn covid-19. Vi er nå ett år inn i pandemien og ser fortsatt ingen løsning i sikte. Problemene hoper seg opp. Når man tar høyde for alle usikkerhetsmoment rundt testing, statistikk og smittespredning og ser at de aller fleste blir friske som ikke allerede har andre sykdommer eller er i slutten av sin livssyklus bør vi begynne å tenke mer på å ta tilbake den gamle normalen. Utsatte må kanskje i større grad gjøre individuelle eller lokale grep. At flere fremtredende ledere nå tar til ordet for at nedstenging blir en varig del av nasjonale beredskapsplaner ser jeg ikke på uten bekymring. Politikere, fagfolk og media må utfordres mer på å snakke om helhetsbildet. Selv om pandemien har utviklet seg svært annerledes enn hva WHO fryktet i 2020 og har oppført seg forskjellig i ulike områder, gjelder den samme strategien. Vi har stengt ned samfunnet i frykt for å overbelaste helsevesenet, men uten å styrke kapasiteten i helsevesenet. Kampen for et sykdomsfritt samfunn vinnes ikke med nedstenging og isolasjon. Vaksiner vil neppe føre til noen endelig seier her, selv om det kan være en ressurs. En langvarig og ukritisk frykt for naturen og hverandre vil føre til en økning i den mangfoldige depresjonen vi til nå bare har sett starten på. Skal vi ha en "global verden" må vi gjennom noen piggtrådgjerder. Da spanjolene dro til sør-amerika med ukjente sykdommer på 1500-tallet utryddet de store deler av befolkningen med ukjente virus. Jeg tror ikke det er klokt å føre en strategi som forenkler kompleksiteten mellom menneske og natur og det som får våre samfunn til å gå rundt. Pandemier kommer og går med jevne mellomrom. Skal vi legge covid strategien som mal for smittehåndtering ligger våre barn an til en dystopisk fremtid. Hva våre barn får stri med av mutasjoner og resistenser kan vi bare forestille oss. Jeg håper de slipper en verden hvor sentralmakten på ethvert tidspunkt kan legge ned årene på vegne av alle sammen og stille krav om overtrykk i husene, romdrakt i offentlige rom og pass for å reise innenlands, om de i det hele tatt får lov til å gå ut. Hans Nielsen Hauge "Tenk på evigheten! Hebreerne 2:15 "og fri alle dem som av frykt for døden var i trelldom hele sin livstid"
0 Comments
Leave a Reply. |
Runar EnoksenArchives
April 2022
Categories |