Gudsransakelse eller selvransakelse?

Rebellenglenes fall (1562)

obs: Denne teksten inneholder begrepet synd

Nå som du er advart og frivillig fortsetter å lese tar jeg meg friheten til å skrive frimodig. 
Synd bør aldri være det som definerer oss. Det kristne livet begynner og slutter med kjærlighet, som er kraften som drar oss vekk fra trelldom og ødeleggelse. Nærmere bestemt Guds kjærlighet. Den er en nødvendig kontekst for å imøtegå våre mørkere sider.

2. Tim 3:16-17 “Hele Skriften er innåndet av Gud, og den er nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning og til opplæring i rettferdighet, for at Guds menneske skal bli satt i stand og godt utrustet til all god gjerning”

Reklamefolk forstår godt den menneskelige naturen. De viser oss ikke ting vi avviser, men vet at det som engasjerer er budskap som appellerer til hjertene våre og kjærligheten til det gode. De viser oss bilder av det gode og vakre, for å skape en lengsel etter deres produkter. Grunnen til at det fungerer er at det er en enkel imitasjon av hva Guds kjærlighet gjør for oss. Han kaller oss til et liv i overflod av det vi virkelig trenger. La dette bildet være bakteppet for resten av det jeg skriver.

For å forstå hvordan vi bør leve er det nødvendig å reflektere over hva som er uønsket adferd. Selv om vi er anlagte av vår Skaper til å søke det Gode, har man også et åndelig behov for å luke slangene ut av hagen. Jeg tror det er vanskelig å få til den kristne vekkelsen uten å gjøre begge deler. Spørsmålet som driver mange av oss fremover er: Hvordan bør vi leve?
​
Jeg begynte denne tankeprosessen med å skrive om dyd. Men det er slutten på reisen. Først må vi kvitte oss med lenkene som holder oss igjen fra å nå målene vår Far har satt for oss. Her stiller vi ikke på bar bakke. Vi står i her som i mange andre spørsmål på skuldrene til de som gikk før oss. Fra eldgamle disipler og helgener til nyere stortenkere kan vi følge sporene av at de vandret i visdom under ledelsen til Den Hellige Ånd, som fortsatt er med oss for å lede oss til helliggjørelse gjennom å etterstrebe å ligne Kristus. 

2 Pet 3:3-7 
“Ettersom hans guddommelige makt har gitt oss alt som tjener til liv og gudsfrykt, ved kunnskapen om ham som har kalt oss ved sin egen herlighet og kraft, og gjennom dette har gitt oss de største og mest dyrebare løfter, for at dere ved dem skulle få del i guddommelig natur, etter at dere har flyktet bort fra fordervelsen i verden som kommer av lysten, så legg nettopp derfor all vinn på at deres tro viser seg i rett liv, og i det rette liv kunnskap, og i kunnskapen selvbeherskelse, og i selvbeherskelsen utholdenhet, og i utholdenheten gudsfrykt, og i gudsfrykten broderkjærlighet, og i broderkjærligheten kjærlighet til alle"

Hvordan kommer vi dit? Det korte svaret er bedre vaner. Som en forhistorisk vismann ville sagt det: «Tilvenn deg dyden», eller den mer moderne Jordan Peterson: «Rydd rommet ditt!». Øvelse. På samme måte som man blir god i alt annet kan vi utvikle vår evne til å utøve kjærlighet. Sånn sett er ikke kristendommen mer mystisk enn sjakk eller roing. Når Ordet åpenbarer våre laster for oss trenger ikke det å føre til en uhåndterlig skyldfølelse, eller skam, men en velkommen ransakelse som setter oss fri. 

 For synden er et fengsel, en avhengighet eller uønsket adferd man ikke har fått kontroll på enda. Er man fanget av synden er det ikke «frihet» å gjøre som man vil. En narkoman «vil» ha skuddet sitt, men ikke fordi han er fri. Fordi han er fanget. Ingens menneskeverd synker på grunn av synd. Gud elsker fortsatt personen, men ikke gjerningen. Vi er ikke fri til å fjerne våre lenker fullstendig, men til å velge hvor vi setter oss fast, og det bør være til Kristus. 

I den moderne verden er synden lett tilgjengelig. Vi har alle muligheter til å fråtse, krangle og late oss gjennom livet under vingen til den moderne velferdsstaten. Det lønner seg ofte å lyge, i alle fall midlertidig og økonomisk kan det være svært profitabelt. Er det godt? La oss heller øve sjelen, helst mer enn bicepsen, på moralsk styrke, fasthet i karakteren, blidhet, høflighet og fred.

Gal 5:22-23 “Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, tålmodighet, vennlighet, godhet, trofasthet, saktmodighet, selvtukt. Dette er ikke loven imot”

Åndelig disiplin dekker alt fra hvile, lytteevne, kunnskap, vennlighet, arbeid og feiring til fasting, bønn, samfunn, ledelse og sannhet. Du finner ingen, uansett hvor usivilisert eller tanketom, som ikke har et det minste begrep for åndelighet eller religion. Noen vil undertrykke det overnaturlige til det ekstreme, men det er å anse som språklig kjekling eller uvitenhet. I alle fall ingen dyd.

Vi har et ansvar for å ikke ta moderne komfort for gitt og være våkne for skyggesidene den har. Livsstilssykdom, avhengighet, sinne og det som verre er har festet grepet om våre sarte sjeler. Selv om mye nød er utryddet trenger vi fortsatt Jesus. Jeg er redd den sekulære tidens store blemme vil bli at vi undervurderte det åndelige. Vi er sjel. Mange tror i dag at vi er ferdig med å gjøre galt og tar ikke lengre historiske hendelser på alvor. Da er vi ifølge det kjente ordtaket dømt til å gjenta våre feil. 

Ikke-troende vil utrydde alle minner om Gud som er plantet i deres hjerter. Utenom dem, så har vi som hevder en personlig tro et kall til å minne om at dette livet ikke vil vare for evig og kan forvaltes på godt og ondt. Derfor bør vårt første formål med livet være å søke Gud med hengivenhet, som stedet hvor vi finner hvile. Vi bør rett og slett frykte Hans fravær og leve til ære for Gud, i stedet for å dyrke en tilværelse uten objektiv mening og sannhet. 

Rom 1:25 “De byttet bort Guds sannhet mot løgnen og æret og dyrket skapningen fremfor Skaperen, han som er lovprist i evighet. Amen.”

Fordi deres syn på Gud er styrt av deres forestillinger, ikke Hans uendelige kraft og majestet, snur de seg bort fra den sanne Gud. Da er det ikke rart at selv når de gjør ekte og gjennomtenkte forsøk på å tjene Gud, viser det seg å være bortkastet tid siden det de egentlig dyrket var deres egne lengsler og drømmer. Kjærlighet er ikke en begeistret følelse. Kjærligheten er den kristelige naturen i sitt fullendte uttrykk.

En sunn gudsfrykt ønsker ikke å flykte, noe vi uansett ikke er i stand til å gjøre. Den handler om en pur iver etter å omfavne Vår Herre som en ekte Far og se opp til han, respektere Hans rettferdighet og avsky å skuffe Han. Har man denne innstillingen vil man ikke lage et bilde av Gud i tråd med ens egne ønsker, men søke innsikt om den sanne Gud og det han har åpenbart for oss. Gi ikke etter for fristelsen og mist ikke motet. Selv om det synes å bli mørkere rundt deg - til tross for alle dine bønner og anstrengelser - det er øvelsen Gud forlanger.

Siden Guds natur er over vår forståelsesevne må vi tilbe Hans storhet i stedet for å dømme den. Gjennom Skriften kan vi bli kjent med Hans ellers usynlige vilje – ikke som tomme spekulasjoner som gjør oss usikre, men som noe essensielt for å vite hva som er godt og etablere nettopp den sunne gudsfrykten og en håndfast tro. Uten det kan vi ikke forvente mye.

Rom 2:1 “Derfor har du ingen unnskyldning, du menneske som dømmer, hvem du enn er. For når du dømmer en annen, fordømmer du deg selv. Du som dømmer, gjør jo det samme selv.”

Når man ser ut i det enorme og fantastiske universet vi bor i, og tenker på Han som har skapt og opprettholder dette vakre, harmoniske systemet til glede for de som tror, vokser ønsket om å lære å kjenne Ham, dele denne kunnskapen og gjøre godt. Vi trenger å lære masse om Gud. Vi kunne latt universet lære oss, og det ville det gjort hadde det ikke vært for vår blindhet. Men det er ikke bare i blindhet vi synder, vi er på så ville veier at selv Skriften tolkes på de mest fordervede måter og himmelsk visdom blir snudd opp-ned.

Enhver har derfor selv et ansvar for å bli kjent med den evige standarden Han har etablert. Skriften. Der får vi rene ord for pengene. Og en god porsjon mysterier. Når man ydmykt studerer og lærer å kjenne kilden til Sannhet, godhet, styrke, nåde og kjærlighet kan man med god samvittighet hylle Gud som fortjent. Det er en god vane.
​
Selv om disse tingene fremstår klare både i himmel og på jord er det først og fremst ved Guds Ord vi skal forstå hvilken verdi de har, hva de betyr og hva som er målet med det hele. Da kan vi gå dypt i oss selv og fundere over hvordan Gud viser seg i våre liv og hvordan han utøver sin gode vilje og rettferdighet. Slik kan vi få overflod av Fri vilje i våre liv, ved at frihetens ånds lov frigjør fra synden og dødens lov. 

Rom 8:7 “For kjøttets sinnelag er fiendskap mot Gud, for det bøyer seg ikke inn under Guds lov og har heller ikke evne til det.”

Skriften slår ofte fast at mennesket er en slave av synd. Dets sinn er ifølge den så langt fra Guds rettferdighet at det er ute av stand til å finne på noe godt. Når hjertet er fylt av synd utøser det også vonde frukter. Men vi må ikke tro at det er en uunngåelig nødvendighet som driver mennesket til ondskap. Det synder i full overensstemmelse med sin vilje og preferanser. Mennesket er kjødelig, loven er åndelig. 
​
I begynnelsen ble mennesket formet i Guds bilde og lignelse, slik at han kunne beundre sin Skaper med verdighet og takknemlighet. Men mennesket stolte på sin egen dømmekraft, glemte hvor det  kom fra, og forlot Herren for å dyrke sin egen storhet. Det ble da fratatt Guds gaver og etterlatt med et upålitelig og udugelig sinn, uegnet for å gjøre godt. For menneskets visdom og vilje er full av korrupsjon. Det hater Guds rettferdighet og er tilbøyelig til ondskap.

Slik kan vi forstå synd som et resultat av fordervelsen av det menneskelige sinnet, og menneskets natur som kilden til våre laster og onde ønsker om mord, utroskap, løgn, ryktespredning, falskhet og annen urett. Gjennom våre syndige liv samler vi opp Guds vrede og dom mens vi akselererer mot døden. Hvorfor ikke gå mot livet i stedet?

2 kor 3:17 “Herren er Ånden. Og der Herrens Ånd er, der er det frihet.”

Det er ingen tvil om at Gud hater elendighet. Hva kan vi da forvente når vi møter vår mektige Skaper, annet enn Hans forargelse som gjør oss til skamme? Det er nødvendig å forstå at tillit til vår egen styrke er det som førte oss vekk fra alt håp om å ha Liv. Ved å anerkjenne vår egen fattigdom, lidelse og nød lærer vi å bøye oss for Herren i all Hans hellige kraft og frelse.  For vi vet at lidelsen gir utholdenhet, utholdenheten et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp.

Når vi har denne kunnskapen om oss selv, og den virkelig går inn i våre hjerter, viser den oss at vi er ingenting, og dermed åpnes døren til kunnskap om Gud. Når vi så med gudsfrykt åpner våre øyne og innser at dommen er nær, forsvinner den falske sikkerheten og øynene som før var fiksert på jorden begynner å titte oppover. Vi som tidligere fant hvile i oss selv, lengter etter Herren. 

Her møter vi en tilgivende Gud full av nåde, som elsker sine barn med en intens godhet. Han åpenbarer seg for oss helt frivillig og kaller oss tilbake på den rette sti, bort fra djevelen og døden til Livet med Han, fra ødeleggelse til frelse. Det første steget er å akseptere hans Lov (de 10 bud) og bøye vår ulydige bevissthet under hans rammer. Den som elsker sin neste i tråd med Guds kjærlighet har oppfylt loven. Det er lettere sagt enn gjort og er en oppgave som bør angripes med ydmykhet, vilje og tro i bøtter og spann.

Vår Herre Jesus Kristus oppsummerte loven slik i Markus 12:29-31
«Jesus svarte: Dette er det første av alle budene: Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én, og du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din fornuft og av all din makt. Dette er det første budet. Det andre, som er like stort, er dette: Du skal elske din neste som deg selv! Det finnes ikke noe annet bud som er større enn disse.»

Som du kan se avslører dette for oss alle våre urettferdige overtredelser. Meningen med det er ikke å føre oss alle til fortapelse og misnøye, tvert imot, er målet å lukke hver munn så hele verden kan bli funnet skyldig fremfor Gud. Gud har ydmyket oss med tvil, ikke for å ødelegge oss, men for å vise oss nåden og de tilhørende gaver.

Når vi bruker loven til å avsløre vår svakhet, trøster Herren oss, og viser seg gjennom sin Sønn Jesus Kristus som en barmhjertig og kjærlig Gud. Ved Loven fremstår Gud som en som krever perfekt rettferdighet, noe vi har blitt frarøvet fullstendig, og en streng dommer over syndere. Gjennom Kristus lærer vi derimot å kjenne Hans nåde og ømhet, som belyser våre mørke og uverdige sinn med rik kjærlighet, håp og glede.

Gud elsket alle menneskene så mye at Han ga sin eneste sønn for å dø på korset, for å lide straffen som vi skulle hatt, på grunn av våre synder. Jesus dømte synden, men elsket synderne. Tanken på at man ikke skulle kunne skille mellom personens gjerninger og hans eller hennes identitet eller menneskeverd, stemmer ikke med hvordan livet er.

Vi må lære å kjenne og holde oss til Kristus med Tro og omfavne alt Han ér.
​
Joh 8:12
“Igjen talte Jesus til dem og sa: Jeg er verdens lys! Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys”