Å si ja til vaksinen er en troshandling som Selbekk, biskopen i Bjørgvin og andre gjerne kan støtte, men argumentasjonen for at det er en kristenplikt står til stryk.
Selbekk har rett i at regjeringen legger opp til en massevaksinering av befolkningen, men at vi er avhengig av det for å oppnå flokkimmunitet og forhindre fremtidige utbrudd og at dette er ønsket av Kristus har han ikke belegg for. Debatten står ikke mellom for og imot sykdom, men om hva som er den beste løsningen. Vaksinasjonskampanjens suksesspotensiale bør diskuteres og er et tema som ikke bør tas for gitt. Det er ikke sikkert at isolasjon og vaksinasjon er den beste folkehelsemessige og enda mindre samfunnsfaglige løsningen. Covid-vaksinering er fortsatt et eksperiment man utsetter store deler av befolkningen for samtidig. Heldigvis er han og de fleste andre i det minste tydelig på at det må være frivillig. Å dra konspirasjonstenking inn i det hele viser at man ikke er ydmyk nok til å gjøre disse vurderingene for andre enn seg selv. Det er ren stråmannsargumentasjon hvor konspirasjonsteorier fremstilles som årsaken for å være skeptisk. En slik argumentasjon kombinert med å hevde bibelsk troverdighet på dette området holder ikke mål i det alvoret vi nå står i. Konsekvensen av tiltakene blir for lett veid mot de negative følgene av koronadepresjonen og tilhørende risiko og usikkerhetsmomenter. Mye tyder på at verden hadde kommet bedre ut av en mindre inngripende strategi. Vi er nå vel ett år inn i “dugnaden” og folk lider både med og uten nåla i armen. Dugnaden er ikke jevnt fordelt og ordet har i denne sammenhengen mistet sin betydning, kanskje spesielt for de som har mistet sitt levebrød samtdig med prisvekst. Fortsetter vi å navigere etter frykt vil denne håpløsheten bare forsterkes. Det er ikke mangel på vaksiner som har stengt landet, men politikere. Når ble det normalt å isolere friske mennesker på ubestemt tid, bombardere nyhetsbildet med ensidig informasjon (med hederlige unntak) og overse det meste av andre verdensproblemer på grunn av det som sammenlignet med de mest dramatiske vi har vært gjennom er en relativt mild sykdom? Ta oss tilbake til den gamle normalen hvor slikt ikke forekommer. Å kalle det en kristenplikt å injisere kjemikalier som verken garanterer at man ikke blir syk igjen eller at man ikke smitter andre og attpåtil kan ha alvorlige bivirkninger (også ut over de dokumenterte) er å strekke kristenstrikken langt. Skal man tilføre noe sånt til kroppen sin må det være tungtveiende grunner for det som også veies opp mot de tungtveiende grunnene til å la være. Man kan godt oppfordre til vaksinasjon om det er ens tro at dette er et gode for menneskeheten. Jeg skulle helst sett at dette skjedde med en mer balansert holdning til massiv biomanipulasjon. Da er det min kristenplikt å si fra. Forventer man tillit til vaksinekampanjen må prosessen være åpen, uten tvang og kritisk. Kanskje får man da også flere frivillige. Kanskje lar flere være. Det er i alle fall riktig fremgangsmåte. Hva som er den faktiske dødeligheten på viruset er ikke godt å si eller når den er den mest markante dødsårsaken. I den fagfellevurderte artikkelen fra en av verdens ledende epidemologer vises det til 0,15%. Tallene for Norge jeg googlet fram var ca. 0,7% da jeg skreiv dette. Velferdsnivå, befolkningstetthet, demografi og mange andre faktorer spiller inn. Statistikkens bilde er ofte lite nyansert og er preget av mørketall og målefeil. I dette tilfellet kan man også ta høyde for en god dose politikk og markedsføring. i Norge er vi i alle fall godt rustet generelt sett og vaksiner er ikke uten risiko og usikkerhet de heller. FHI vurderer situasjonen den 15.4 slik at de anbefaler å stanse videre bruk av AstraZeneca og skriver at det er større risiko knyttet til den "sjeldne tilstanden med alvorlige blodpropper" etter AstraZeneca-vaksinasjon enn covid-19. Vi er nå ett år inn i pandemien og ser fortsatt ingen løsning i sikte. Problemene hoper seg opp. Når man tar høyde for alle usikkerhetsmoment rundt testing, statistikk og smittespredning og ser at de aller fleste blir friske som ikke allerede har andre sykdommer eller er i slutten av sin livssyklus bør vi begynne å tenke mer på å ta tilbake den gamle normalen. Utsatte må kanskje i større grad gjøre individuelle eller lokale grep. At flere fremtredende ledere nå tar til ordet for at nedstenging blir en varig del av nasjonale beredskapsplaner ser jeg ikke på uten bekymring. Politikere, fagfolk og media må utfordres mer på å snakke om helhetsbildet. Selv om pandemien har utviklet seg svært annerledes enn hva WHO fryktet i 2020 og har oppført seg forskjellig i ulike områder, gjelder den samme strategien. Vi har stengt ned samfunnet i frykt for å overbelaste helsevesenet, men uten å styrke kapasiteten i helsevesenet. Kampen for et sykdomsfritt samfunn vinnes ikke med nedstenging og isolasjon. Vaksiner vil neppe føre til noen endelig seier her, selv om det kan være en ressurs. En langvarig og ukritisk frykt for naturen og hverandre vil føre til en økning i den mangfoldige depresjonen vi til nå bare har sett starten på. Skal vi ha en "global verden" må vi gjennom noen piggtrådgjerder. Da spanjolene dro til sør-amerika med ukjente sykdommer på 1500-tallet utryddet de store deler av befolkningen med ukjente virus. Jeg tror ikke det er klokt å føre en strategi som forenkler kompleksiteten mellom menneske og natur og det som får våre samfunn til å gå rundt. Pandemier kommer og går med jevne mellomrom. Skal vi legge covid strategien som mal for smittehåndtering ligger våre barn an til en dystopisk fremtid. Hva våre barn får stri med av mutasjoner og resistenser kan vi bare forestille oss. Jeg håper de slipper en verden hvor sentralmakten på ethvert tidspunkt kan legge ned årene på vegne av alle sammen og stille krav om overtrykk i husene, romdrakt i offentlige rom og pass for å reise innenlands, om de i det hele tatt får lov til å gå ut. Hans Nielsen Hauge "Tenk på evigheten! Hebreerne 2:15 "og fri alle dem som av frykt for døden var i trelldom hele sin livstid"
0 Comments
Hans Nielsen Hauge (1771-1824) har vært mye omtalt i det siste i forbindelse med sitt 250 års jubileum og løftes velfortjent fram som en nasjonalhelt. Hans virke var utvilsomt et gode for samfunnet og hadde en sosial sprengkraft vi fortsatt kjenner etterdønningene av både økonomisk og åndelig. Hauge bidro til å starte titalls bedrifter og flere industrietableringer, var Norges mest leste forfatter og ledet et vennesamfunn som strakk seg over hele landet. Alt mens han ble forfulgt av staten og hatet av prestestanden for sin frimodighet. Hauge er en historie om verdiskaping, både materielt og åndelig.
Hauge var en bondesønn fra Østfold. Han vokste opp som en gudsfryktig mann som strevde med sin egen synd. Lenge ropte han til Gud i sitt hjerte om å åpenbare sin Sønns kjærlighet, skjenke han den Hellige Ånd og lære å kjenne sin egen fordervelse og manglende evne til å gjøre det gode. En dag han pløyet marken og sang salmen "Jesus din søte forening å smake" beskriver Hauge sin ilddåp. Plutselig følte han et glimt av Guds kjærlighet og fikk et intenst ønske om å spre Hans vilje. Dette fortalte han ikke noen om på mange år av frykt for å skyve sine opplevelser over på andre. Matteus 3:11 "Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg - jeg er ikke engang verdig til å bære skoene hans! Han skal døpe dere med Den Hellige Ånd og ild" Etter denne opplevelsen fryktet han ikke lenger andre enn Gud, selv i en tid hvor verden var mye mer urettferdig enn i dag. Norge var en strengt regulert koloni under Danmark. Uten borgerbrev var det til og med ulovlig å reise innenlands uten pass. Klasseskillet var skyhøyt og det var flere bondeopprør i samtiden som følge av dårlige kår. Til tross for dette gikk Hauge over hele landet (den lengste turen var 650mil!) for å bringe de gode nyhetene til så mange som mulig, sette hender i arbeid gjennom bedriftsetableringer og spre sitt vennesamfunn. Senere fikk han også borgerbrev da han slo seg opp som kjøpmann i Bergen og kunne reise uten bekymringer. Opplysningstiden var nylig gjennomgått. Tradisjonell gudstro var ut og rasjonalisme var i vinden. Derfor ble Hauges forkynnelse og skrifter en brodd i siden på geistligheten med sitt fokus på omvendelse fra vanekristendom og selvrettferdighet til en levende og inderlig tro som inkluderte gudsfrykt og innsikt i menneskets tilbøyelighet for ondskap. Det uværet av hat som dermed oppsto blant kirkens menn var mye av grunnen til at staten kunne rettferdiggjøre sine forfølgelser av han, og det hjalp ikke at han viste seg å være biskopens overmann når det kom til å argumentere ut fra Skriften. Hauge var skarp i sine betraktninger, fryktet Gud mer enn mennesker når han talte og skalv av tanken på å undertrykke sannheten. 1 Johannes 3:21 "Mine kjære! Dersom vårt hjerte ikke fordømmer oss, da har vi frimodighet for Gud" Hauge stolte på at sannheten ville stå han bi og nærmere etterforskning av han var avslørende mot falske rykter. Da det ble hentet inn vitnesbyrd mot han i den siste rettssaken haglet det inn med positive tilbakemeldinger fra alle hold. Han var da midlertidig løslatt fordi det var stor matmangel i landet og Hauge hadde sendt brev til kongen om at han kunne starte saltproduksjon dersom han fikk gå fri. Han ble midlertidig løslatt og fikk satt igang flere saltkokerier som var svært nyttige, men til slutt endte han opp tilbake bak lås og slå etter en svært forutinntatt kommisjons vurdering. Vennene var urokkelig trofaste hele veien og betalte til slutt en betraktelig kausjon for at han skulle slippe fri. Pengene skulle i det minste gå til fattigkassen, noe de så seg fornøyde med. Prisen Hauge betalte for sin tjeneste for Norge og Guds rike var høy. Han var knekt fysisk, men salig i ånden til det siste og var overbevist om sine gode hensikter og resultater. Han døde 53 år gammel som følge av skader fra sitt siste og desidert lengste fengselsopphold, men var stort sett fast i troen på at loven var bygd på Guds Ord og til for å beskytte de gode og legger snarer for den onde. Selv om han flere ganger ble urettferdig arrestert var det sjelden tvil om at de som sto bak lovgivningen hadde gode hensikter, det måtte være umoralske menn som forvaltet de. En tanke han dessverre fikk utfordret mot slutten. Selv dette gjorde han dog ikke bitter. Han brukte tiden i fengsel godt til å fullføre sine bøker, skrive brev til vennene og frelse sine medfanger. En gang ble han sendt i isolat som følge av sin omfattende fengselsforkynnelse, da sang han salmer av full hals til fangevokternes pinelse. Apostlenes gjerninger 28:31 "Han forkynte Guds rike og lærte om den Herre Jesus med all frimodighet" Få kunne provosere som Hauge. Reaksjonene mot han var sterke og mange. Noen gikk til og med fysisk til angrep på han. Alv Magnus beskriver flere tilfeller i sin bok om han. En gang gjøv en lærer løs på han med knyttnevene i sinne, med tilhørende eder og forbannelser. En annen gang slo en velstående jurist han med en svær stokk og kalte han stygge ting. Hauge klappet mannen på skulderen og ba han tenke på evigheten og ble mer ivrig i sin vandrelyst. Det var til og med en prest som slo og truet han, men da Hauge talte med han om "vår kristendom" ble han meget føyelig og sluttet å forfølge han. Hauge bad alvorlig for han og tilga han. En annen gang ble han spyttet på av en sogneprest som kom for å høre han tale, da foreslo Hauge at de forsamlede skulle synge salmen "Far her ut, urene ånd" og presten gikk. På neste gård kom presten tilbake med lensmannen, da gjemte Hauge seg på låven og unnslapp denne gang arresten. Haugebevegelsen var ikke som de andre av tidens bondeopprør, men en åndelig vekkelse. De hadde ingen formelt organisert struktur. Hauge utpekte lokale ledere på bakgrunn av hvem som viste seg å være ydmyk, trofast til Skriften og i stand til å gjøre gode gjerninger. Haugianernes ansvarsbevissthet, flid og fredsommelighet ble deres skjold mot ondskapen som regjerte. De dannet sterke vennesamfunn, holdt jevnlige oppbyggelsesmøter, startet bedrifter og delte økonomiske byrder. Etter hvert fikk de valgt inn stortingsrepresentanter, ble aktede forretningsfolk og opplevde stor støtte fra samfunnet etter sekt-stemplingen og forfølgelsene avtok. Hebreerne 10:35 "Kast derfor ikke bort deres frimodighet, som har stor lønn!" Hauge og hans medarbeidere mente kristne måtte ta større eierskap til industri og politikk for at de gode skulle få bedre kår og tok sjanser for at dette skulle bli mulig. Haugianerne satset på arbeidsmoral og Gud først og fremst, mye på grunn av deres enkle bakgrunn og viste at det var mulig for hvem som helst å få det til om lysten var stor nok og Gud var med deg. Enkelte lærte seg å lese og skrive på gehør (noe tekstene viser tydelig...) og deres bedrifter og samfunn ble sterke vitnesbyrd vi har med oss den dag i dag. Hauge var også en foregangsmann når det kom til om kvinner kunne lede og vurderte de etter samme kriterier som menn, et syn det kommer fram i et brev han begynte å tvile på mot sin død. Historiker Ludvig Selmer hevder i Norsk Kulturhistorie: "Det er neppe tvil om at den religiøse frigjørelse for kvinnene som haugianisme bragte, har bidratt til å frigjøre kvinnens stilling i samfunnet i det hele". På mange områder var Haugianernes forretningsteft og moral forut sin tid. De var opptatt av det samfunnsgagnlige i næringsvirksomhet, at alle skulle ha nok å gjøre og leve av, at arbeiderne fikk rett lønn til rett tid og at man selv hadde et ansvar for å utvikle sin kunnskap og talenter. Hauge sier selv han ønsket å sette menneskehender i arbeid og gagne andre, noe som sikkert var en viktig faktor til at deres bedrifter ble preget av et spesielt samhold. De fikk til å drive lønnsomt hvor “høye herrer” hadde forlatt virksomheten med tap og fylte på med husflid, ånd og innsats hvor det skortet på kompetansen - som kom med erfaring. De satte også funksjonshemmede i arbeid hvor det lot seg gjøre. Kolosserne 3:23 "Alt dere gjør, gjør det av hjertet, som for Herren og ikke for mennesker" Ofte hadde Hauge ikke selv et eierskap i foretak han var med på å starte opp og på sine vandringer undret folk seg over at en “Guds mann” var så opptatt av å undersøke mulighetene for industri og bedriftsetableringer i områdene han var innom, men etter å ha observert hans arbeidsmoral da han selv gjerne tok spaden fatt for å få realisert prosjektene og hørt hans forkynnelse ble det klart hvilken ånd som bodde i han. Han hadde fått et kall om å tjene Herren med ånd og hånd. De som sluttet seg til Hauge var ikke alltid mors beste barn i utgangspunktet. Hauge stilte krav til ærbar livsførsel og flere vitner om bevegelsens positive effekt på lokalmiljøene. Trolig holdt ikke alle mål etisk sett, men det forandret ikke inntrykket samtidens folk fikk av vekkelsen. Ved eksempelets makt var de med på å endre ting til det bedre i det som for mange var en vanskelig tid. Folket merket Kristi kjærlighet i deres handling og omgang. Trond Hegna skriver i Arbeidernes Leksikon at "sed og skikk antok et mindre barbarisk preg, og overalt hvor Hauges bevegelse vant frem gikk således drukkenskapen tilbake". Biskopen i Bergen roste Haugianerne og deres kvaliteter som "kort sagt nesten alt som utgjør borgerverdier og fastholder samfunnet". Jakob 1:22 "Men vær Ordets gjørere, ikke bare dets hørere, ellers vil dere bedra dere selv" For unge og gamle er det å bli kjent med Hauge et steg i riktig retning for et varmere og stødigere samfunn. Denne enfoldige østlendingen levde et rikt liv til inspirasjon for en hel nasjon i hans samtid og når enda frem til oss den dag i dag. Han viste verden den samme kjærlighet som Gud viste han gjennom å tro med både kropp og sinn. For Hauge var det å tro både et verb og et substantiv, noe vi diskuterer og noe vi gjør. Om du er gründer, prest, politiker, børsemaker, bonde, byråkrat eller arbeidsledig er dette en av Norges store sønner man bør ta seg tiden til å bli kjent med og la seg inspirere av. Det er håp for folk som reiser seg og blir selvstendige, sa han. |
Runar EnoksenArchives
April 2022
Categories |