Hans Nielsen Hauge (1771-1824) har vært mye omtalt i det siste i forbindelse med sitt 250 års jubileum og løftes velfortjent fram som en nasjonalhelt. Hans virke var utvilsomt et gode for samfunnet og hadde en sosial sprengkraft vi fortsatt kjenner etterdønningene av både økonomisk og åndelig. Hauge bidro til å starte titalls bedrifter og flere industrietableringer, var Norges mest leste forfatter og ledet et vennesamfunn som strakk seg over hele landet. Alt mens han ble forfulgt av staten og hatet av prestestanden for sin frimodighet. Hauge er en historie om verdiskaping, både materielt og åndelig.

Hauge var en bondesønn fra Østfold. Han vokste opp som en gudsfryktig mann som strevde med sin egen synd. Lenge ropte han til Gud i sitt hjerte om å åpenbare sin Sønns kjærlighet, skjenke han den Hellige Ånd og lære å kjenne sin egen fordervelse og manglende evne til å gjøre det gode. En dag han pløyet marken og sang salmen "Jesus din søte forening å smake" beskriver Hauge sin ilddåp. Plutselig følte han et glimt av Guds kjærlighet og fikk et  intenst ønske om å spre Hans vilje. Dette fortalte han ikke noen om på mange år av frykt for å skyve sine opplevelser over på andre.

Matteus 3:11
"Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg - jeg er ikke engang verdig til å bære skoene hans! Han skal døpe dere med Den Hellige Ånd og ild"

Etter denne opplevelsen fryktet han ikke lenger andre enn Gud, selv i en tid hvor verden var mye mer urettferdig enn i dag. Norge var en strengt regulert koloni under Danmark. Uten borgerbrev var det til og med ulovlig å reise innenlands uten pass. Klasseskillet var skyhøyt og det var flere bondeopprør i samtiden som følge av dårlige kår. Til tross for dette gikk Hauge over hele landet (den lengste turen var 650mil!) for å bringe de gode nyhetene til så mange som mulig, sette hender i arbeid gjennom bedriftsetableringer og spre sitt vennesamfunn. Senere fikk han også borgerbrev da han slo seg opp som kjøpmann i Bergen og kunne reise uten bekymringer.

Opplysningstiden var nylig gjennomgått. Tradisjonell gudstro var ut og rasjonalisme var i vinden. Derfor ble Hauges forkynnelse og skrifter en brodd i siden på geistligheten med sitt fokus på omvendelse fra vanekristendom og selvrettferdighet til en levende og inderlig tro som inkluderte gudsfrykt og innsikt i menneskets tilbøyelighet for ondskap. Det uværet av hat som dermed oppsto blant kirkens menn var mye av grunnen til at staten kunne rettferdiggjøre sine forfølgelser av han, og det hjalp ikke at han viste seg å være biskopens overmann når det kom til å argumentere ut fra Skriften. Hauge var skarp i sine betraktninger, fryktet Gud mer enn mennesker når han talte og skalv av tanken på å undertrykke sannheten.

1 Johannes 3:21
"Mine kjære! Dersom vårt hjerte ikke fordømmer oss, da har vi frimodighet for Gud"

Hauge stolte på at sannheten ville stå han bi og nærmere etterforskning av han var avslørende mot falske rykter. Da det ble hentet inn vitnesbyrd mot han i den siste rettssaken haglet det inn med positive tilbakemeldinger fra alle hold. Han var da midlertidig løslatt fordi det var stor matmangel i landet og Hauge hadde sendt brev til kongen om at han kunne starte saltproduksjon dersom han fikk gå fri. Han ble midlertidig løslatt og fikk satt igang flere saltkokerier som var svært nyttige, men til slutt endte han opp tilbake bak lås og slå etter en svært forutinntatt kommisjons vurdering. Vennene var urokkelig trofaste hele veien og betalte til slutt en betraktelig kausjon for at han skulle slippe fri. Pengene skulle i det minste gå til fattigkassen, noe de så seg fornøyde med. Prisen Hauge betalte for sin tjeneste for Norge og Guds rike var høy. 
Han var knekt fysisk, men salig i ånden til det siste og var overbevist om sine gode hensikter og resultater.

Han døde 53 år gammel som følge av skader fra sitt siste og desidert lengste fengselsopphold, men var stort sett fast i troen på at loven var bygd på Guds Ord og til for å beskytte de gode og legger snarer for den onde. Selv om han flere ganger ble urettferdig arrestert var det sjelden tvil om at de som sto bak lovgivningen hadde gode hensikter, det måtte være umoralske menn som forvaltet de. En tanke han dessverre fikk utfordret mot slutten. Selv dette gjorde han dog ikke bitter. Han brukte tiden i fengsel godt til å fullføre sine bøker, skrive brev til vennene og frelse sine medfanger. En gang ble han sendt i isolat som følge av sin omfattende fengselsforkynnelse, da sang han salmer av full hals til fangevokternes pinelse.
​
Apostlenes gjerninger 28:31
"Han forkynte Guds rike og lærte om den Herre Jesus med all frimodighet"

Få kunne provosere som Hauge. Reaksjonene mot han var sterke og mange. Noen gikk til og med fysisk til angrep på han. Alv Magnus beskriver flere tilfeller i sin bok om han. En gang gjøv en lærer løs på han med knyttnevene i sinne, med tilhørende eder og forbannelser. En annen gang slo en velstående jurist han med en svær stokk og kalte han stygge ting. Hauge klappet mannen på skulderen og ba han tenke på evigheten og ble mer ivrig i sin vandrelyst. Det var til og med en prest som slo og truet han, men da Hauge talte med han om "vår kristendom" ble han meget føyelig og sluttet å forfølge han. Hauge bad alvorlig for han og tilga han. En annen gang ble han spyttet på av en sogneprest som kom for å høre han tale, da foreslo Hauge at de forsamlede skulle synge salmen "Far her ut, urene ånd" og presten gikk. På neste gård kom presten tilbake med lensmannen, da gjemte Hauge seg på låven og unnslapp denne gang arresten.

Haugebevegelsen var ikke som de andre av tidens bondeopprør, men en åndelig vekkelse. 
De hadde ingen formelt organisert struktur. Hauge utpekte lokale ledere på bakgrunn av hvem som viste seg å være ydmyk, trofast til Skriften og i stand til å gjøre gode gjerninger. Haugianernes ansvarsbevissthet, flid og fredsommelighet ble deres skjold mot ondskapen som regjerte. De dannet sterke vennesamfunn, holdt jevnlige oppbyggelsesmøter, startet bedrifter og delte økonomiske byrder. Etter hvert fikk de valgt inn stortingsrepresentanter, ble aktede forretningsfolk og opplevde stor støtte fra samfunnet etter sekt-stemplingen og forfølgelsene avtok. 

Hebreerne 10:35
"Kast derfor ikke bort deres frimodighet, som har stor lønn!"

Hauge og hans medarbeidere mente kristne måtte ta større eierskap til industri og politikk for at de gode skulle få bedre kår og tok sjanser for at dette skulle bli mulig. Haugianerne satset på arbeidsmoral og Gud først og fremst, mye på grunn av deres enkle bakgrunn og viste at det var mulig for hvem som helst å få det til om lysten var stor nok og Gud var med deg. Enkelte lærte seg å lese og skrive på gehør (noe tekstene viser tydelig...) og deres bedrifter og samfunn ble sterke vitnesbyrd vi har med oss den dag i dag. Hauge var også en foregangsmann når det kom til om kvinner kunne lede og vurderte de etter samme kriterier som menn, et syn det kommer fram i et brev han begynte å tvile på mot sin død. Historiker Ludvig Selmer hevder i Norsk Kulturhistorie: "Det er neppe tvil om at den religiøse frigjørelse for kvinnene som haugianisme bragte, har bidratt til å frigjøre kvinnens stilling i samfunnet i det hele".

På mange områder var Haugianernes forretningsteft og moral forut sin tid. De var opptatt av det samfunnsgagnlige i næringsvirksomhet, at alle skulle ha nok å gjøre og leve av, at arbeiderne fikk rett lønn til rett tid og at man selv hadde et ansvar for å utvikle sin kunnskap og talenter. Hauge sier selv han ønsket å sette menneskehender i arbeid og gagne andre, noe som sikkert var en viktig faktor til at deres bedrifter ble preget av et spesielt samhold. De fikk til å drive lønnsomt hvor “høye herrer” hadde forlatt virksomheten med tap og fylte på med husflid, ånd og innsats hvor det skortet på kompetansen - som kom med erfaring. De satte også funksjonshemmede i arbeid hvor det lot seg gjøre.

Kolosserne 3:23
"Alt dere gjør, gjør det av hjertet, som for Herren og ikke for mennesker"

Ofte hadde Hauge ikke selv et eierskap i foretak han var med på å starte opp og på sine vandringer undret folk seg over at en “Guds mann” var så opptatt av å undersøke mulighetene for industri og bedriftsetableringer i områdene han var innom, men etter å ha observert hans arbeidsmoral da han selv gjerne tok spaden fatt for å få realisert prosjektene og hørt hans forkynnelse ble det klart hvilken ånd som bodde i han. Han hadde fått et kall om å tjene Herren med ånd og hånd.

De som sluttet seg til Hauge var ikke alltid mors beste barn i utgangspunktet. Hauge stilte krav til ærbar livsførsel og flere vitner om bevegelsens positive effekt på lokalmiljøene. Trolig holdt ikke alle mål etisk sett, men det forandret ikke inntrykket samtidens folk fikk av vekkelsen. Ved eksempelets makt var de med på å endre ting til det bedre i det som for mange var en vanskelig tid. Folket merket Kristi kjærlighet i deres handling og omgang. Trond Hegna skriver i Arbeidernes Leksikon at "sed og skikk antok et mindre barbarisk preg, og overalt hvor Hauges bevegelse vant frem gikk således drukkenskapen tilbake". Biskopen i Bergen roste Haugianerne og deres kvaliteter som "kort sagt nesten alt som utgjør borgerverdier og fastholder samfunnet".

Jakob 1:22
"Men vær Ordets gjørere, ikke bare dets hørere, ellers vil dere bedra dere selv"

For unge og gamle er det å bli kjent med Hauge et steg i riktig retning for et varmere og stødigere samfunn. Denne enfoldige østlendingen levde et rikt liv til inspirasjon for en hel nasjon i hans samtid og når enda frem til oss den dag i dag. Han viste verden den samme kjærlighet som Gud viste han gjennom å tro med både kropp og sinn. For Hauge var det å tro både et verb og et substantiv, noe vi diskuterer og noe vi gjør.

Om du er gründer, prest, politiker, børsemaker, bonde, byråkrat eller arbeidsledig er dette en av Norges store sønner man bør ta seg tiden til å bli kjent med og la seg inspirere av. Det er håp for folk som reiser seg og blir selvstendige, sa han.