Den postsekulære tidsalder?

Adams skapelse av Michelangelo (1512)

Er vi på vei inn i den postsekulære tidsalder?

Det "sekulære" blir satt på sidelinjen og med det markeres inngangen til en ny epoke i vår historie. 

Stadig flere tenker at modernitetens verdier og ideer er utdaterte. Det springer frem et nytt skille mellom de som ønsker å erstatte disse, hvor begge sider har et mindre jordnært syn enn det som kjennetegnet forrige århundre. Mye tyder på at i fremtiden vil religiøse og sekulære argumenter være likestilte, og at det vokser fram en annen måte å orientere våre samfunn på. 

En fredelig dialog og et tolerant samarbeid mellom tro og fornuft er den eneste måten å komme helskinnet gjennom dette på. Polarisering er i vinden. Vi blir mer og mer bevisst på våre ulikheter ettersom den gamle ordenen gir etter, noe som vil føre til mer åpen konflikt.  Hadde vi noen gang et sekulært samfunn eller var det bare en drøm?

På den ene siden har man de som ser for seg at verden er slik vi vil den skal være, hvor vi for eksempel bør forsøke å kontrollere været og genmanipulere oss sterkere. Stikkordet er framgang og den som står imot er en idiot.
På den andre de som ønsker en levemåte hvor vi anerkjenner våre menneskelige begrensninger, lærer av historien og stoler på Gud. Man kan oppsummere tankegangen med “hovmod står for fall”.

Felles for begge livssynene er at de gir slipp på “vitenskapens” klamme hånd og orienterer seg etter andre linjer enn de som definerte fornuftens tidsalder - som vi nå er på vei ut av. Begge sider vil hevde å ha vitenskapen på sin side, ettersom vi har mistet mye av evnen til å skille mellom tro og viten og sauset disse sammen, slik det var før intellektuelle kristne fant ut at det var godt å skille mellom det jordlige (sekulære) og det himmelske for å organisere våre samfunn.

"«vitenskap» ikke handler om sannheter. Da er det nemlig ikke vitenskap lenger, men et dogma. Vitenskap lever av dissens, utforskning, spørsmålstegn, hypotese-antitese-syntese-diskusjon, og det samme om igjen" -Kjetil Elvestad

Denne situasjonen er et naturlig steg videre for vår kollektive bevissthet, det store “Vi”, som ikke forandrer seg over natten. Mange av våre forgjengere hadde nok sett for seg at fremtiden var “sekulær” (slik de forsto begrepet), men det viser seg at mennesket er like glødende religiøst og flerdimensjonelt som det alltid har vært. Derfor har vi nå havnet i denne forvirrende tiden hvor det kan virke som alt står på spill.

​Hvorfor er det økende konfliktnivået et tegn på at det sekulære samfunnet er på vei ut? Sinne er ikke noe sekulært eller målbart, det er en åndelig kvalitet som oppstår når man finner noe forkastelig. Alle har en iboende moralsk standard for sannhet. Om denne er bygd på noe godt vil den tåle mye og føre til fred og glede, slik Jesus formaner oss til. Ikke passivitet eller konfliktskyhet, men en fredelig måte å være på. Når denne standarden er dårlig vil man misbruke sinnet til å endre samfunnet på en måte som ikke er fruktbar.

Jeg ser for meg en annen avslutning på denne “endetiden” vi nå er inne i. Et samfunn hvor den daglige, dog rimelig siviliserte drakampen mellom sannhet og vilje, tro og fornuft, kjærlighet og følelser leder oss til en felles verdensanskuelse som ikke er så sort/hvit. Da må vi også ha et blikk mot det himmelske.

Til en verden hvor vi tar ansvar for våre handlinger. Hvor Frihet er basert på kjærlighet og ikke “slutter hvor andres starter”, men går i ett. Hvor suksess defineres av livskvalitet og samvittighet. Hvor vi kan utfylle hverandre i stedet for å prøve å få til alt selv og feile.

Egentlig slik det allerede er og alltid har vært, bare at flere innser at Gud er god.

2. kor 5:7
“For vi vandrer ved tro, ikke ved det synlige”

​