Vår ensomme frelser

Påsketid er tid for felleskap, og dette er høytiden da vi normalt samles i kirker, hytter og hjem. Men for vår frelser var påsken en ensom ferd mot korset og oppstandelsen. På tross av folkemengdens jubel på palmesøndag, og måltidets fellesskap på skjærtorsdag visste Jesus godt at alle ville forlate ham til slutt.

Han måtte gå alene, hans skjebne var å være vår ensomme frelser. 

​I dag er skjærtorsdag. I Lukasevangeliet sier Jesus klart og tydelig fra under det siste måltid, at en av dem som spiser sammen med ham skal forråde ham. 

Måltidet ble innstiftet for over to tusen år siden, og siden den gang har vi feiret nattverden i kirken. Millioner, ja milliarder har knelt ned og mottatt Herrens legeme og blod, og sittet til bords med Jesus Kristus, i kirker og bedehus. Også her i Norge  har  har generasjoner med mennesker knelt til bords med Jesus. 

Og ordene til vår frelser er like sanne i dag, som de var den kvelden i Jerusalem. “Han som forråder meg, har hånden her på bordet sammen med meg.” 

I dag er det Kirken som forråder Jesus; biskoper, prester, pastorer, forstandere og eldste, menigheter og bedehus. Katolikker, protestanter og karismatiske trossamfunn. Alle vi som har hatt hendene på nattverdens bord og som ikke kjempet for at Kirkens dører skulle holdes åpne, og gudstjenestene skulle få forkynne påskebudskapet i denne hellige tid. Vi har forrådt ham. 

Som Judas i mørket, har vi forlatt Jesus, og kirkens hus er stumme, og prekestolene står tomme. Ingen av hans disipler roper ut eller blir med ham på veien mot korset. Vår ensomme frelser må gå alene og han må bære sitt kors på veien mot golgatas smertefulle død. 

Og alle vi som satt til bords med han i nattverden, vi som hadde hendene på bordet sammen med han, og mottok hans kjøtt og blod, vi ble borte i natten. For vi er redde og engstelige disipler, spredt ut og gjemt bort. Vi er ikke sterke nok, og vi er ikke modige nok. 

Vårt eneste håp i mørket og dødens tid står alene igjen. På han alene hviler nåden og tilgivelsen for alle oss som har sviktet ham. 

Så går vi inn i natten mot Langfredag, og det eneste lyset som skinner er vår ensomme frelser, Jesus Kristus.

Cand.theol. 
Knurre Bødsen

---