 I dag kan man finne stedet Jesus ble korsfestet og begravet i gravkirken i Jerusalem, og i den kirken ligger også en annen, mindre kjent grav.
Du må gå ned noen trapper, og lete deg frem gjennom trange ganger, men dypt inne i kirken kan man finne Adams grav. Der hviler visstnok det første mennesket, den som Gud en gang formet av støvet på jorden og ga hele sitt skaperverk til å forvalte. Adam gjorde ikke en særlig god jobb, og det har ikke hans etterkommere heller gjort. Men det er ikke tilfeldig at Adam ligger så nær Golgata og Jesu grav. På mange av kunstverkene som skildrer korsfestelsen kan man se en hodeskalle nær Jesu kors, som med tomme øyehuler stirrer opp på den lidende frelseren. Den hodeskallen tilhører Adam, og Adams død er symbolet på hele den menneskelige tragedie. Syndens lønn er døden, sa Paulus. Og Adam er det første beviset på det. Døden rammer oss alle fordi vi er etterkommere av Adam. Vi fikk døden i arv. Fra syndefallet til i dag har menneskeslekten levd og død i smerte og sorg. Men i dag, på langfredag så bærer vi ikke byrden alene. I dag deler Jesus døden med oss. Ikke bare dør Jesus med oss, han dør for oss. Han dør for Adams skyld, og din skyld, og min skyld. Langfredag er starten på Jesu frelsesgjerning i påsken, det begynner med døden, men på påskedag er oppstandelsen. Og likesom Jesu deler døden med oss, så sikrer han livet for oss. Derfor har vi siden urkirken lest i vår trosbekjennelse at vi tror på syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv. Adams grav, dypt nede og bortgjemt i gravkirken i Jerusalem er ikke Adams endestasjon. Den hodeskallen som ligger ved Jesu kors skal ikles kjøtt og liv på nytt. Døden er ikke slutten. Cand.theol. Knørre Budsen
0 Comments
 Påsketid er tid for felleskap, og dette er høytiden da vi normalt samles i kirker, hytter og hjem. Men for vår frelser var påsken en ensom ferd mot korset og oppstandelsen. På tross av folkemengdens jubel på palmesøndag, og måltidets fellesskap på skjærtorsdag visste Jesus godt at alle ville forlate ham til slutt. Han måtte gå alene, hans skjebne var å være vår ensomme frelser. I dag er skjærtorsdag. I Lukasevangeliet sier Jesus klart og tydelig fra under det siste måltid, at en av dem som spiser sammen med ham skal forråde ham. Måltidet ble innstiftet for over to tusen år siden, og siden den gang har vi feiret nattverden i kirken. Millioner, ja milliarder har knelt ned og mottatt Herrens legeme og blod, og sittet til bords med Jesus Kristus, i kirker og bedehus. Også her i Norge har har generasjoner med mennesker knelt til bords med Jesus. Og ordene til vår frelser er like sanne i dag, som de var den kvelden i Jerusalem. “Han som forråder meg, har hånden her på bordet sammen med meg.” I dag er det Kirken som forråder Jesus; biskoper, prester, pastorer, forstandere og eldste, menigheter og bedehus. Katolikker, protestanter og karismatiske trossamfunn. Alle vi som har hatt hendene på nattverdens bord og som ikke kjempet for at Kirkens dører skulle holdes åpne, og gudstjenestene skulle få forkynne påskebudskapet i denne hellige tid. Vi har forrådt ham. Som Judas i mørket, har vi forlatt Jesus, og kirkens hus er stumme, og prekestolene står tomme. Ingen av hans disipler roper ut eller blir med ham på veien mot korset. Vår ensomme frelser må gå alene og han må bære sitt kors på veien mot golgatas smertefulle død. Og alle vi som satt til bords med han i nattverden, vi som hadde hendene på bordet sammen med han, og mottok hans kjøtt og blod, vi ble borte i natten. For vi er redde og engstelige disipler, spredt ut og gjemt bort. Vi er ikke sterke nok, og vi er ikke modige nok. Vårt eneste håp i mørket og dødens tid står alene igjen. På han alene hviler nåden og tilgivelsen for alle oss som har sviktet ham. Så går vi inn i natten mot Langfredag, og det eneste lyset som skinner er vår ensomme frelser, Jesus Kristus. Cand.theol. Knurre Bødsen  Den kjente professoren i psykologi, Jordan Peterson påstår at man har ikke tenkt nøye gjennom et en sak før man har minst fem gode argumenter for saken. Poenget hans er at vi mennesker ofte har et ganske overfladisk forhold til våre verdier og standpunkter, men hvis man har fem gode argumenter for en sak eller påstand så har man satt seg dypere inn i det enn de aller fleste.
Så i dagens andakt skal jeg dele fem argumenter for hvorfor vi bør be. Argument nummer 1: Bønn er sunt. Det finnes flere vitenskapelige studier om bønnens helsefordeler. Det er generell enighet innenfor psykologien at daglig bønn hjelper mot angst, tvangstanker, depresjon og stress. Personlig har jeg erfaring med at bønn er et nyttig verktøy for å sette ord på det jeg selv sliter med. Mange av oss går rundt med vonde følelser som det ikke alltid er så lett å sette ord på, eller forstå. Bønnen kan hjelpe oss med å forstå oss selv, og det skjer i det øyeblikket du åpner deg opp for Gud. Når du forsøker å sette ord på hva du trenger hjelp med eller tilgivelse for, det er i det øyeblikket du forstår hva du egentlig har gått rundt og bært på all denne tiden. Argument nummer 2: Bønn gir deg en levende tro. Bønn er ikke bare sunt for kropp og sinn, det er også sunt for troen din. Å være kristen er ikke å ha masse meninger, å være kristen er heller ikke å være medlem av en kirke eller gå i gudstjeneste hver søndag. Å være kristen er å ha en levende tro, gitt til oss i dåpen og opprettholdt med den hellige ånd. Men skal vår tro være levende så må vi gi den næring. Jesus Kristus lærte oss at vår Herre og Gud ønsker å ha en personlig relasjon med oss, og den relasjonen med Gud den finner vi i gudstjeneste, i sakramentene, og i bønnen. Det er ingenting som er så personlig som våre bønner, og det er når vi folder hendene og ber til Gud at hver enkelt av oss utvikler et personlig forhold til vår Herre og Skaper. Uten bønn så blir troen kun en ideologi, uten noe personlig eller levende i seg. Så vil du ha en levende tro så må du be! Argument nummer 3: Du har et ansvar for å be. Hvis du er et kristent menneske, og du ikke bor alene på vidda uten venner og familie, så har du faktisk et ansvar for å be. Det er forhåpentligvis mennesker i ditt liv, som du har både kjærlighet og omsorg for. Noen av dere er gudforeldre eller faddere, og dere har lovt foran Gud at dere skal be for dåpsbarnet. Uansett hvem det er du har omsorg og ansvar for, så omfatter det ansvaret også bønn. Vi som menighet er kalt til å be for våre konfirmanter, våre syke, våre ensomme, vi er kalt til å be for dåpsbarna våre og for bygda eller byen vi bor i. Argument nummer 4: Bønnen er vårt våpen mot Satan. Hva var det Jesus gjorde da han visste at soldatene kom for å ta ham? Han ba. Han ba da han møtte Satan i ørkenen, han ba om styrke til å gjøre det Gud ville og ikke det Satan ville. Bønnen har alltid vært kirkens fremste våpen mot ondskapen som lurer både utenfor og innenfor kirkeveggene. I den fremste av våre skrevne bønner, den Jesus Kristus selv lærte oss. Fader vår, så står det “Fri oss fra det onde”, men det er hva vi sier i dag. På gresk, som er det språket det nye testamentet er skrevet på så finnes ikke intetkjønn-pronomen. Med andre ord, “det” eksisterer ikke på gresk. Derfor står det på gresk “Fri oss fra den onde”. Og det kan gi Fadervår et litt annet innhold enn vi er vant med. Er det Satan vi skal bli fridd fra? Eller er det ondskap generelt? Kanskje er det begge deler. Uansett, så er bønnen, og da særlig Fadervår kirkens våpen i den åndelige kamp mot ondskap. Argument nummer 5: Gud vil at du skal be. Jeg sparte det kanskje mest åpenbare, men allikevel viktigste argument til slutt. For det er ingen hemmelighet at Gud vil at du og jeg skal be, Jesus sier det og gjentar det gjennom alle evangeliene. Be! Han forsøker å lære disiplene å be, for Jesus vet at det er godt for oss. Gud vil ha en relasjon med oss, han vil at vi skal åpne opp våre hjerter og våre liv for ham. For det er i bønnen at troen vokser, og det er i bønnen at Gud kan nå inn i våre tanker og våre liv på et dypt personlig plan. Derfor er det nesten gjentatt til det kjedsommelige i det nye testamentet at vi skal be. Hele bøker i Det gamle testamentet er viet til bønn, Salmenes bok og klagesangene er det fremste eksemplene. Vi vet også at den første kirken la stor vekt på bønn. De første gudstjenestene som ble holdt i Jerusalem hadde bønn som en viktig del. Og det er en tradisjon som kirken har holdt på. Så dette er mine fem argumenter. Bønn er sunt, bønn gir deg en levende tro, du har et ansvar for å be, bønn er vårt våpen mot Satan og Gud vil at du skal be! Så kjære leser, fold hendene og be et fadervår. Og om du allerede har et bønneliv, fortell om det, del av dine erfaringer! Og vær en støtte for oss andre som trenger hjelp med å komme i gang. "Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere." Matteus 7,7 Cand.Theol. Knurre Bødsen  Andakt - Frihet først
Har du hørt når velmenende ateister skal forklare kristen tro? De sier gjerne: “Kanskje tror de fordi de trenger en krykke i en vanskelig tid? Kanskje er det fordi de er redde for å dø?” Du har sikkert hørt varianter av den forklaringsmodellen i løpet av ditt liv. Det som går igjen er en forestilling om at kristen tro først og fremst er en trygghet og en krykke. Troen blir fremstilt som et varmt teppe man kan krype under når det blåser ute, eller som noe usikre sjeler kan søke til når livet blir vanskelig. I deres øyne skal kristendommen temme dødsangsten og gi litt håp i en ubarmhjertig verden. Denne nedlatende og patroniserende forestillingen om hvorfor mennesker er kristne er ganske fjernt fra hva kristendommen sier om seg selv. Bibelen fremstiller troens primærfunksjon som noe ganske annet enn varme ulltepper og trygge rom. I kristendommen kommer friheten først. Før trygghet, før komfort og før alt annet. Til frihet har Kristus frigjort oss, skriver Paulus i galaterbrevet (gal 5,1). Alt Jesus Kristus gjorde, fra han ble født i en stall til han døde på et kors var for å sette oss fri. Jesus satte oss fri fra synd, fri fra jødenes lov, han satte oss fri fra denne verdens verdier og ideologier, og han satte oss fri fra døden selv. Min personlige opplevelse av kristen tro er at den utfordrer meg på et grunnleggende nivå til å være fri. For det er ikke så lett å være fri, å velge selv. Det er mye enklere å bare gi etter for verdens press, og falle inn i rekkene. Det å søke sannhet på egenhånd er mye vanskeligere enn å godta statens verdier eller samfunnets normer. Troen åpenbarer at jeg, skapt i Guds bilde har frihet til å gjøre det som er rett, å være en god ektemann for min kone og en hyrde for min menighet. Jeg er ikke bare født, men også skapt. Jeg er satt her på jorden av en allmektig Gud, og kalt ved navn til å være fri. Gud har gitt meg fri vilje. Og i den frie vilje finner vi friheten til å være radikale individualister. Sann frihet får vi kun som individer, der den enkelte skal svare for seg selv, sine handlinger, sine synder og sin tro. Det er ikke mine fedres synder som skal tynge meg ned, det er ikke samfunnets verdier som er mine verdier. Det er jeg alene som skal knele for Guds ansikt. Paulus skriver at vi har blitt kalt til å være frie (gal 5,13). Det kallet er et brudd med tidsånden. For i en verden hvor frihet stadig veksles inn mot trygghet kan frihetskallet etterhvert bli sett på som farlig. Frie kristne er allerede fiender av mange totalitære regimer, så når den vestlige verden sakte, men sikkert dreier seg i en mer autoritær retning vil den kristne frihet også her i Norge bli satt under press. Så hvorfor har mange sekulære mennesker en så innbitt tro på en autoritær stat? Kanskje tror de fordi de trenger en krykke i en vanskelig tid? Kanskje er det fordi de er redde for å dø? Til alle som søker trygghet hos staten, vil jeg be dere søke frihet og sannhet i stedet. Og som mesteren fra Nasaret sa; sannheten skal gjøre dere fri. (Joh 8,32b) Cand.Theol. Knurre Bødsen |
AuthorWrite something about yourself. No need to be fancy, just an overview. Archives
April 2021
Categories |
RSS Feed
|
