 I dag kan man finne stedet Jesus ble korsfestet og begravet i gravkirken i Jerusalem, og i den kirken ligger også en annen, mindre kjent grav.
Du må gå ned noen trapper, og lete deg frem gjennom trange ganger, men dypt inne i kirken kan man finne Adams grav. Der hviler visstnok det første mennesket, den som Gud en gang formet av støvet på jorden og ga hele sitt skaperverk til å forvalte. Adam gjorde ikke en særlig god jobb, og det har ikke hans etterkommere heller gjort. Men det er ikke tilfeldig at Adam ligger så nær Golgata og Jesu grav. På mange av kunstverkene som skildrer korsfestelsen kan man se en hodeskalle nær Jesu kors, som med tomme øyehuler stirrer opp på den lidende frelseren. Den hodeskallen tilhører Adam, og Adams død er symbolet på hele den menneskelige tragedie. Syndens lønn er døden, sa Paulus. Og Adam er det første beviset på det. Døden rammer oss alle fordi vi er etterkommere av Adam. Vi fikk døden i arv. Fra syndefallet til i dag har menneskeslekten levd og død i smerte og sorg. Men i dag, på langfredag så bærer vi ikke byrden alene. I dag deler Jesus døden med oss. Ikke bare dør Jesus med oss, han dør for oss. Han dør for Adams skyld, og din skyld, og min skyld. Langfredag er starten på Jesu frelsesgjerning i påsken, det begynner med døden, men på påskedag er oppstandelsen. Og likesom Jesu deler døden med oss, så sikrer han livet for oss. Derfor har vi siden urkirken lest i vår trosbekjennelse at vi tror på syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv. Adams grav, dypt nede og bortgjemt i gravkirken i Jerusalem er ikke Adams endestasjon. Den hodeskallen som ligger ved Jesu kors skal ikles kjøtt og liv på nytt. Døden er ikke slutten. Cand.theol. Knørre Budsen
0 Comments
 Påsketid er tid for felleskap, og dette er høytiden da vi normalt samles i kirker, hytter og hjem. Men for vår frelser var påsken en ensom ferd mot korset og oppstandelsen. På tross av folkemengdens jubel på palmesøndag, og måltidets fellesskap på skjærtorsdag visste Jesus godt at alle ville forlate ham til slutt. Han måtte gå alene, hans skjebne var å være vår ensomme frelser. I dag er skjærtorsdag. I Lukasevangeliet sier Jesus klart og tydelig fra under det siste måltid, at en av dem som spiser sammen med ham skal forråde ham. Måltidet ble innstiftet for over to tusen år siden, og siden den gang har vi feiret nattverden i kirken. Millioner, ja milliarder har knelt ned og mottatt Herrens legeme og blod, og sittet til bords med Jesus Kristus, i kirker og bedehus. Også her i Norge har har generasjoner med mennesker knelt til bords med Jesus. Og ordene til vår frelser er like sanne i dag, som de var den kvelden i Jerusalem. “Han som forråder meg, har hånden her på bordet sammen med meg.” I dag er det Kirken som forråder Jesus; biskoper, prester, pastorer, forstandere og eldste, menigheter og bedehus. Katolikker, protestanter og karismatiske trossamfunn. Alle vi som har hatt hendene på nattverdens bord og som ikke kjempet for at Kirkens dører skulle holdes åpne, og gudstjenestene skulle få forkynne påskebudskapet i denne hellige tid. Vi har forrådt ham. Som Judas i mørket, har vi forlatt Jesus, og kirkens hus er stumme, og prekestolene står tomme. Ingen av hans disipler roper ut eller blir med ham på veien mot korset. Vår ensomme frelser må gå alene og han må bære sitt kors på veien mot golgatas smertefulle død. Og alle vi som satt til bords med han i nattverden, vi som hadde hendene på bordet sammen med han, og mottok hans kjøtt og blod, vi ble borte i natten. For vi er redde og engstelige disipler, spredt ut og gjemt bort. Vi er ikke sterke nok, og vi er ikke modige nok. Vårt eneste håp i mørket og dødens tid står alene igjen. På han alene hviler nåden og tilgivelsen for alle oss som har sviktet ham. Så går vi inn i natten mot Langfredag, og det eneste lyset som skinner er vår ensomme frelser, Jesus Kristus. Cand.theol. Knurre Bødsen |
AuthorWrite something about yourself. No need to be fancy, just an overview. Archives
April 2021
Categories |
RSS Feed
|
